Jeg har lenge tenkt på at jeg skulle skrive om kvelden. Det vil si, jeg trenger ikke nødvendigvis å skrive det om kvelden, med jeg har noen dype tanker om kvelden….. som jeg gjerne vil skrive ned, …. Gjerne om morgenen eller formiddagen, men det er som oftest om kvelden at disse tankene kommer.
Kvelden er en litt undervurdert tid av døgnet. Det hefter liksom noe ved mennesker som dyrker kvelden fremfor andre, mer aktverdige, sporty og moralske tider av døgnet. Jeg har alltid vært litt tilbakeholden med å fortelle at jeg er et kronisk B-menneske som liker lange, dvelende samtaler utover kvelden. Jeg har liksom litt problemer med å forklare hvordan det kan ha seg at kona mi nesten sagt blir penere og penere og snillere og snillere jo lengre vi blir sittende å og dele blå kveldstimer med hverandre. Hvis jeg skulle våge å fortelle det til min gode A-menneskekollega, ville han sannsynligvis tro att jeg sliter med et alkoholproblem…. Kollegaen min har alltid dårlig tid,…. og synes å nyte det å ha dårlig tid. Og når jeg noen ganger har forsøkt å fortelle en god historie som for eksempel kona mi har fortalt kvelden før, ler han høyt og støyende og sier at ”den var god”, før han brått blir alvorlig, ser på klokka og sier: ”Nei, jeg kan’ke sitte her!” og så griper han tak i en papirbunke og haster ut i korridoren et sted. Når jeg da blir sittende igjen, dukker tanken frem i hodet mitt: ”Er jeg så lat som han får meg til å føle meg? Skal jeg springe etter ham for å vise at jeg har minst like dårlig tid og like mange papirer som han? Jeg gjorde det en gang. Og hentet ham igjen like før han smatt inn på toalettet. Og der ble jeg stående utenfor dodøra med en bunke sakspapirer. Jeg følte meg vel ikke akkurat lat, men utrolig dum.
Langtidsplanlegging og strategidokumenter trives godt i dagslys, og sola har vel knapt rukket å plukke sukaten ut av øyenkroken før sjarkfiskeren setter kursen mot fiskefeltet.
Så når kvelden kommer, skal enhver ærlig arbeider være sliten etter en lang dag med budsjettmøter, skolefritidsordning, kundebesøk, hysefiske og gjennomføringsplaner, og så skal men stupe i seng etter en velfortjent Dagsrevy med fyldige rapporter fra fullfart-samfunnet ute og hjemme.
Og her er det altså at jeg kommer inn med mine dype tanker. Jeg tror jeg liker kvelden fordi den er så langsom.
Det er jo nesten ingen ting som er langsomt lenger, - i samfunnet.
Og så tenker jeg: Tenk å kunne sitte helt stille og tenke, eller bare sitte… uten PC, og IT og SMS og CV og alle de andre viktige og travle tingene med to- og trebokstavsnavn vi ikke riktig kjenner betydningen av.
Plutselig vil vi kanskje sprette opp og si at: ”Vi kan’ke sitte her”, før vi haster av sted til IT eller CV eller kanskje WC.
Etter at jeg for eksempel har sittet helt stille, kan jeg kanskje spørre kona mi: ”Hvorfor tror du at kollegaen min sa at han kan’ke sitte her, når han bare skulle på do?” Og da sier kona mi at ”Kanskje kollegaen din ikke har noen kone som forteller historier, eller kanskje han bare ville vise hvor viktig han er for firmaet, … eller kanskje han rett og slett måtte på do?”
Og dermed har en langsom prat om uviktige ting fått meg til å tenke litt penere tanker om kollegaen min, kanskje jeg til og med begynner å like ham bedre…. For selv en idiot må vel forstå at kollegaen min ikke går på do for å gjøre meg vondt! Eller for å få meg til å føle meg dum.
For en tid siden så jeg fra bilvinduet mitt, i en middels stor dansk by, en stor plakat utenfor et serveringssted: LANGSOM MAD, sto det. Kontrasten til alle andre skilt med FAST FOOD og TAKE AWAY PIZZA var så påtrengende at jeg gjerne skulle ha besøkt resauranten,….men jeg hadde ikke tid.
Lillemanns dag er slutt, leken er nu forbi, lød en strofe fra en barnesang som uke etter uke, ja, for alt jeg vet år etter år , ble spilt i Ønskekonserten, programmet som samlet hele familien omkring radioapparatet i gamle dager, hver mandag mellom åtte og ni om kvelden.
I barnesangen, jeg tror forresten den ble sunget av Rachel Rastenni, i sangen forteller den lille gutten om alle opplevelsene som dagen hadde gitt, alle skuffelser og gleder, og om farlige møter med de store guttene, men gjennom å fortelle om det fikk han lagt fra seg det vonde og bevart det gode. Og mellom hvert vers lød det:
Tror du Ole Lukkeøye kommer nu
Jeg har lagt meg og jeg venter, kjære du.
Mine hender har jeg vasket, aftenbønnen har jeg bedt
Og jeg kjenner nu at jeg er ganske trett
Og den drømmen som jeg drømte i går natt
Jeg var stor og var pol’ti og sto på vakt
Guttene de var så redde, tok av lua si for meg
Det var så moro, ja den drømmen likte jeg.
Vi leser om et annet kveldsmøte i Lukas evangelium:To av disiplene vandret på vei til byen Emmaus da en fremmed kom og gikk sammen med dem. Da de nådde stedet hvor de skulle overnatte, vendte de seg til den fremmede og sa:
Bli hos oss, for dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. Og da han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det og brøt det. Da øynene deres åpnet og de kjente ham. Men så ble han usynlig for dem.
Jeg tror på et vis at det er sik vi burde gjøre om kvelden og med kvelden alle sammen, Lillemann og Storemann, barn og voksne, voksne med barn. Slik at vi kan finne hverandre, ektepar, venner og familier, gjennom et langsomt fellesskap, i langsomme tanker og nære betroelser mot et fløyelsblått kveldsteppe som gir sjelen ro, og der vi kan lære å gjenkjenne hverandres ansiktstrekk
