ET REALSKOLEMINNE

Sensuren falt, de salige satt sammen

og ødslet sin suksess. Den ble beseglet

med smil og vitnemål, mens de som feilet,

sto ute med den tunge, bitre skammen.

 

Selv var jeg blant de heldige og flinke.

Jeg sto med glans. Men utenfor på trappa

satt en som strøk. "det blir nok verst for pappa,"

sa Sigurd, han som alle sa var sinke.

 

Han kjempet tappert, men var vår i blikket.

Min egen flinkhet med dativ og med brøk

ble brysom, flau, - jeg kunne bare nikke

 

til den sensur som ingen kan bestikke:

"Tross alt," sa han, "så var jeg best av dem som strøk.

– Jeg fikk to MÅTELIG, men ingen IKKE!"

                                               

                                                                        Jon Thoresen