SPØKEFULLE VENNEBREV

Kjære Jan!

Takk for siste melding. Jeg frøs på ryggen da jeg leste diktet ditt, hovedsakelig av to grunner:

For det første er det etter min mening et usedvanlig bra stykke poesi, både i form og innhold.

Når jeg ikke vil bruke flere superlativer, har det sammenheng med den andre grunnen til at jeg ble "heftig og begeistret": Jeg føler at du skriver på samme måte som jeg gjør selv. (Hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd at jeg hadde skrevet diktet selv.) Igjen opplever jeg altså berøringspunkter som nærmest bringer opplevelsen over på et metafysisk plan. Jeg gleder meg til påske! Kanskje det er grunnen til at jeg i min dikt respons henter et motiv fra påskebudskapet. Diktet er ufullkomment, men i alle fall håper jeg at det kan bibringe noen fragmenter av en sannhet.

Diktet, på samme måten som løgnen, er et ektefødt barn av en potent hjerne og et berørt hjerte. Vår lekne krangel om hvem som skrev sist, og hvem som har rett til å være fornærmet, kan tjene som illustrasjon: Det første diktet avslører en selvrettferdig, og forurettet person som gjør alt for å skjule hvor såret han er, mens "Tristesse" utstråler en trygg overbærenhet som kjenner sannheten og som formidler den med varme og aksept. "Og Herren vendte seg og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu…(Luk. 22.61) Hilsen Jon

 

SANNHETENS ØYEBLIKK

Fra tidenes morgen var ordet

Det ble kjød og tok bolig blant oss

Vi kjente ham ikke, men gjorde

oss kjærlighetsløse i tross.

Av redsel lot vi oss bestikke

Det er tryggest å være nøytral

Vi sverget: Jeg kjenner ham ikke

Det skjedde før hanegal.

I Søviknestider som disse

kan tankene lett skifte spor

En enkel og bluferdig skisse

blir skjendet av hans metafor

En voldsmann tar makt over ordet

og erobrer det såre sinn:

"Vi var to om det dumme vi gjorde!"

Slik redder han eget skinn.

Nå bryter jeg sammen og sier

Du har rett, jeg tok feil

Jeg glemte nok fødselens rier

da sjelen var sårbar og tanken var geil

En fyrig og sprudlende tanke

Kan møte et sårbart sinn

Og sammen rider de ranke

Som elskende, kinn imot kinn

Slik hender det uten vår ære

At ordet fødes på ny

En kjærlighetsakt må det være

En unnfangelsens deja vu.

Kjære Jan!

Det er gått lang tid, for lang tid, siden siste livstegn herfra. Det har noen årsaker – og noen virkninger. Den unike kontakten vår rettferdiggjør og nødvendiggjør at jeg sier litt om det.

Om årsaker.

Det har vært mye å gjøre, og – ikke minst, mye som jeg ikke har fått gjort. Paradoksalt nok representerer det en ond sirkel: Jo travlere jeg er, dess mer belastende blir bevisstheten om det jeg ikke får gjort. Dette djevelhjulet måtte stanses, så jeg har tatt meg noen dagers avspasering. Etter jobb sist helg, avspaserte jeg mandag, tirsdag, i dag, - og jeg skal ikke på jobb før i morgen ettermiddag. Det er godt, og jeg merker hvor sliten jeg har vært og hvor godt det er å merke at gnisten er på tur tilbake.

Om virkninger. (ikke minst for dem rundt meg)

Når en , slik som meg (og kanskje deg også?), ikke har noen utpreget evne til å jamre seg over dagliglivets belastninger, henviser en andre mennesker til diverse tolkninger; hva handler pannerynkene, det langsomme tempoet, tausheten og det fjerne blikket om?

Jeg kan tenke meg at også du har reflektert litt over hva den elektroniske tausheten handler om. En stiller seg jo alltid litt naken når en, som du, eksponerer seg tankemessig og litterært, som med din siste petit "In the mood".

Hva det hele enn dreier seg om, så kan jeg forsikre at det ikke har noe med petiten å gjøre! (Den vil jeg gjerne kommentere etter at jeg har jamret meg ferdig). Og det handler så definitivt ikke om at utvekslingen av tanker og skriverier virker belastende, tvert i mot! Men på samme måte som mine kjære rundt meg, blir også venner og fellesskap skadelidende ofre i stedet for energigivere.

Det ligger unektelig et lite ironisk poeng i at mitt daglige virke dreier seg om å hjelpe andre mennesker som sliter med livsslitasje, kommunikasjon og større eller mindre avsporinger. Jeg får håpe at jeg ikke i egentlig og i altfor sterk grad passer inn i Niels Fredrik Nielsens tristesse: "Han gikk inn i hjelpearbeidet for å glemme sine hudproblemer."

…..

Ovenstående var da en aldeles forskrekkelig lang versjon av: "Beklager at jeg ikke har skrevet før, men jeg har hatt det så travelt", men jeg har en berettiget mistanke om at du skjønner åssen det er.

"IN THE MOOD"

En utrolig vakker   -  og blå rapport, fra en verden som blir til  -  tett innpå oss, og som vi ofte blir sørgelig hjelpeløse iakttakere av. Den er skrevet med så mange usagte ord og så stor medlevelse at den rører ved strenger dypt inni meg. Bra Jan!

LITTERÆR JULEPAKKE FRA ØSTFOLD. (Utgått på dato, med dessverre ubetydelig margin) Se bloggens "Wergeland, kirkeasyl og Anna Nicole Smith"

Jeg vedlegger en liten julehilsen fra skrivebordskuffen, et dikt jeg skrev for noen år siden. Som du ser er det en reaksjon på en type forvridd fokusering som vi registrerer både blant folk flest, i kirken, blant politikere og i mediene, noe som blir ekstra tydelig i en tid da medmenneskelighet og gavmildhet liksom står på dagsorden. Fred kom til jord….

Har du hørt at Krf-politikere i Vestfold har funnet sin store førjulssak?  – Claudia Schiffer!! Plakatdamen fra H&M eller et annet foretagende! Hun er jo så skamløs i sitt utfordrende undertøy. Hennes Lorelei-blikk setter visst trafikksikkerheten i fare. 

Husker du Anna Nicole Smith med de store puppene? Det er vel en fire, fem år siden hun fikk den samme oppmerksomheten, den gang i konkurranse med brysomme kosovoalbanere i kirkeasyl. Hestehandel mellom kirkelige og politiske myndigheter. Ediktet fra dette samrådet innebar at bispene jaget asylantene ut av kirkene mot en garanti om ny behandling av oppholdstillatelsen fra politisk hold. En kontroversiell sak med en del interessante poenger av prinsippiell art, både for kirken og for politikerne.

Men selvsagt var det Annas pupper som tiltrakk seg mest oppmerksomhet, både fra bisper og legfolk.

Hvorfor jeg kom på dette nå?  Jeg tror dessverre at dine "in the mood"-Spice Girls ikke har blitt til i et verdimessig tomrom. De selger!

(Jeg tillot meg å foredra diktet på en adventskonsert i Tomb kirke i går kveld, -  det var tydeligvis fortsatt aktuelt.)

Hilsen Jon

PS

Min lokale Anna N.S. ber meg hilse så mye. Hils din!