søndag 11. juli 2010

Wergeland, kirkeasyl og Anna Nicole Smith

KOSOVOALBANERE I KIRKEASYL
hadde i 1993 provosert de politiske myndigheter. i forkant av kirkemøtet 1993 toppet dette seg til å bli en konflikt mellom kirke og politiske myndigheter.Kirkelige organer ble satt under sterkt press og detet ble argumentert med at kirkeasylet bidro til å rive grunnen under landets offisielle asylpolitikk.
Folk som sto kirkeasylantene nær opplevde at kirkens organer i utilbørlig grad lot seg presse til å godta at kosovoalbanerne måtte forlate kirkene uten å få annen garanti for sin fremtid enn at de ville få sine søknader behandlet på nytt.

UTDRAG AV VEDTAK FRA KIRKEMØTET 1993:
Ved avslutningen av Kirkemøtet i Bergen kommer en felleserklæring om kirkeasyl mellom de sentralkirkelige råd og Regjeringen ved Justisdepartementet. Kirkeasylantene må forlate kirkene innen 1.desember hvis de vil ha sine asylsøknader behandlet på nytt. Mer enn 600 sitter på dette tidspunkt i kirkeasyl, de langt fleste av dem kosova-albanere. Noen har oppholdt seg i kirkeayl i hele ni måneder. 
H&M og Anna Nicole Smith
EN REKLAMEPLAKAT MED ANNA NICOLE SMITH
skapte i samme periode på førjulsvinteren 1993 en enorm oppmerksomhet i landets aviser.
Det ble brukt mange ord om trafikksikkerhet, moral og kvinneundertrykkelse.
Godtfolks forargelse over nakenhet i det offentlige rom og miljøforurensning fylte avisspaltene.

Disse, i og for seg svært forskjellige sakene, dominerte avisspaltene i adventstiden i 1993, og dette inspirerte meg til å skrive diktet JULEDIKT (jul-edikt)

JULEDIKT
(jul – edikt)

Blant alle diktene jeg engang leste,
siden glemte og så tok frem igjen
er kanskje "julaften" av Wergeland det beste.
Det hadde evnen til å varme endog den
som hadde isen som sitt kalde ankerfeste
Den nådeløse snestorm maner diktet frem.
En utstøtt kremmer som i kamp mot døden
forgjeves søkte ly i godtfolks hjem,
ble funnet juledag ihjelfrosset. Da lød en
jammer fra fortapelsen hos dem
som fant sin datter med døde armer klamrende rundt jøden.
"O, Jesus, mitt barn!" skrek nå mor mot den døde,
at du nå er avsjelet og stiv og kald,
er den straff vi må ta. Vi beder at du og den gamle jøde
går i forbønn til Gud for vårt fall
slik at en gang vi selv kan tilgives vår brøde."
 
 
Jeg tror at dette var det dikt blant mange
som sprengte grenser og åpnet blikk
i det land som selv en gang var fange,
ofret på det alteret, hvis navn er politikk.
Slik fikk vi lære det til fulle.
I lyset fra en dikters penn
ble dette til som siden alltid skulle
varme, verne og gi ly til den
som er på flukt fra krig, forfølgelse og kulde.
 
 
Det raser en velferd i landet nå.
Blant mange og sterke menn
brukes splittende ord og de banner på
at den allmektige Gud igjen og igjen
vil straffe de røde (han selv er jo blå)
"Steng landet(,) for svarte, kast dem ut en for en.
Amnestiet er brutt,
gjør dørene høye og kirkene rene!
Nå er det aldeles forbudt
å holde en skitten albaner i skjul!
Selv bispen er med oss. (folk kan da'kke mene
at søknadsforsikringen vår lyder hul?)"

Får de ja, får de bli,
får de nei, skal vi gi
dem en fri,
gratis sjanse å komme seg hjem til jul.

 
Det mumler i mengden, det syder i massen.
Da lyder et rop fra en kvinne:
"O, Jesus, mitt barn!" . "Det er sorgen og trassen,"
det tror jeg og tenker på Wergelandsminnet.
Slik lød det jo den gang fra moderens munn.
"Mitt elskede barn, vi må aldri glemme!"
 
Jeg isner med ett. Ikke helt uten grunn,
for igjen lyder ropet, en klagende stemme,
Ikke "Jesus, mitt barn!",
men "Yes, fru Smiths barm
er for fyldig, for varm.
Hun forarger oss alle her hjemme!
Se mykpornodamen, det skarn
er for lystig, og barmen for rund!"
 
 
Når klokkene kimer der langt i det fjerne,
Da feirer vi barnet, - da glemmer vi jøden.
Så glemmer vi korset og Kosovonøden
- og tenner med jubel vår mykpornostjerne

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar